YOGHURT OG FLATBRØD MED HONNING

- en reise til Kurdistan v/ Einar Korsberg

18. mars 2005 gikk turen til den Kurdiske delen av Irak. Sett med norske øyne skulle en reise til Irak på dette tidspunkt være farlig, med bakgrunn i alle terroraksjoner og bortføringer som nyhetsmedia stadig ga meldinger om. Men jeg fikk forsikringer om, både fra nordmenn og kurdere, at den delen av Irak som kurderne selv kontrollerte var det trygt å reise i.

Målet med reisen var å se med egne øyne de to skoleprosjektene som KOMAK var engasjert i. Hvordan det hadde seg at jeg kjente til disse? Jo, jeg kjenner og arbeider sammen med Karwan Aref, og han er ivrig opptatt med KOMAK’s arbeid for å bedre barnas situasjon i Kurdistan. Et annet mål var å finne et plattform for framtidig arbeid med å utvikle fagorganisasjonen i den offentlige sektor i Kurdistan.

Reisen til Kurdistan var et eget kapittel. Pr. dags dato eksisterer ikke sivil luftfart mellom Kurdistan og verden utenfor. Men flyplasser står klare både i Hawlir og i Suleymaniya, og venter på godkjenning. Jeg fløy fra Oslo til Diyarbakir, en by i det sørøstlige Tyrkia. Med flybytte i München og i Istanbul tok flyreisen en full dag. Neste dag møtte en drosjesjåfør opp etter forhåndsavtale, og han kjørte meg til grensen til Irak og hjalp meg gjennom formaliteter. På irakisk side av grensen, utenfor byen Zakho, ble jeg møtt av Karwan og Khalid, og de kjørte meg til byen Raniye. Denne reisen med bil tok også en full dag. Khalid bor og arbeider i Raniye, og organiserer arbeidet til KOMAK i denne regionen av landet. Khalid, sammen med Tofiq og Sabah (som omtales lenger ned i teksten), besøkte skoler i Norge og Sverige høsten 2004 for å motta, bearbeide og formidle inntrykk som kan brukes i skoleprosjektene de arbeider med.

Neste morgen, 20. mars, kjørte vi til Suleymaniya for å se skolen som bærer navnet ”Astrid Lindgren-prosjektet”, i Rozgar (Kendekewe), en mils vei utenfor selve byen Suleymaniya. Karwan hadde med seg begge sønnene, Sakan og Daban, og Khalid kjørte. Egentlig hadde både barn og voksne fri, de feirer nyttårsaften 20. mars og dagene deretter har de nyttårsferie, og skoler og all offentlig virksomhet holder lukket. Nawroz heter høytiden på kurdisk. Alle barna troppet opp på skolen iført nasjonaldrakt, for jentenes del kjolestoff i sterke farger og mye pynt, og for guttenes del i ensfarget brunt eller sort tøy (ull). Her traff jeg også igjen både Sabah og Tofiq.

Jeg fikk en omvisning i skolen, og så at eldre kart og annet fra min egen skole i Oslo hadde både kommet vel fram, og var blitt tatt i bruk. De 3 medarbeiderne som besøkte skolene i Norden og som reiste tilbake til Kurdistan fikk med seg flere gjenstander til bruk i skolene der. 3 gamle overhead-prosjektører ble undersøkt av tollerne i Jordan, og de ”beholdt” glassplatene og speilflatene, uvisst av hvilken grunn. Karwan, på en senere reise til Kurdistan, hadde med seg ekstra plater og speil slik at prosjektørene kunne tas i bruk.

Siden dette var en festdag var barna samlet ute i skolegården, og ikke i klasserommene. Men det skulle bli en anledning til å besøke skolen igjen en uke senere, og da fikk jeg både oppleve barna i sin undervisningssituasjon, og jeg fikk også være med på personalmøte.

Ute i skolegården var det hengt opp bilder langs muren. Barna hadde malt og tegnet bilder som viste så vel glede som entusiasme. Temavalg var natur og hjemmemiljø. Barna selv var, som tidligere nevnt, iført nasjonaldrakter, og under ledelse av lærerne danset de seg inn i våre hjerter. Noen av barna framførte også et skuespill i et hjørne av hagen, iført dyreham. Bord og stoler var satt fram, og alle fikk brus og kaker. Selv fikk jeg en blomsterbukett med vårgule blomster med heftig duft av en av barna, og ble godt kjent med en annen liten pjokk med navnet Twana som satt ved siden av meg.

Det var en uke hvor alle hadde fri, jeg fikk treffe mennesker med tid til overs, både til å vise meg sitt land, og tid til å diskutere i dybden forhold som er i ferd med å bli rettet på, og forhold man trenger å gripe fatt i for å bli rettet på. De kurdere jeg traff var mennesker stolte av sin fortid, stolte av at de har mestret sitt folks påførte lidelser, og stolte over at de nå var i ferd med å endre sin livssituasjon til det bedre.

20. og 21. mars var jeg med på å feire Nawroz. Vi så brennende bildekk avgi svart røyk flere steder, og jeg ble forklart at under diktatur-regimet til Saddam var dette en effektiv måte å markere motstand på, og samtidig markere Nawroz. Disse to dagene er i mitt minne preget av friluftsaktiviteter i vakre omgivelser øst for Raniye, der jeg sammen med Karwan’s familie grillet mat og danset til langt på kveld. I Raniye bodde jeg i hjemmet til Kareem, Karwan’s svoger, og hans familie.

Dagene deretter flyttet vi til Suleymaniya til Mustafa, en tremenning og også medarbeider til Karwan i KOMAK. Vi besøkte Mohammed, en annen medarbeider i KOMAK, i hans kontor i Sara-senteret i Suleymaniya, og deretter gikk vi tur i bykjernen, og kikket også på markedet i bazaarhallene. (Både Mustafa og Mohammed traff jeg den dagen jeg besøkte skolen i Kendekewe).

Tassin, Karwan’s venn og faste sjåfør, kjørte oss til Qara Dagh, hvor vi så et digert gammelt bilde risset inn i fjellveggen på stien over oss, et bilde av kongen av Accad, Naramsin. Dette var porten til hans borg på fjellet Qara Dagh, og han levde i området for om lag 4 300 år siden. Naramsin hadde bue i den ene hånden og øks i den andre. Vi kjørte også til Qas Kapan, et vakkert uthogd gravsted høyt oppe i en fjellvegg som man bare kunne nå ved hjelp av en leider i metall som var satt opp. Gravstedet minnet om det man har hørt om i Jordan, byen for de døde som kalles Petra. Dette var også gammelt, men jeg vet ikke fra hvilken tidsperiode. Det var hogd ut flere bilder, hvorav hovedmotivet viser to konger som hilser på hverandre. Begge er utstyrt med bue. Kongen til høyre bøyer kneet for den andre. 3 symboler over viser fra venstre Zarathustra og et familiesegl (?), Zarathustra sittende på måneskalken (?) og en skinnende solskive. Innenfor åpningen var det 3 kamre hogd ut av fjellet, med felles inngang. I gulvet til hvert av kamrene var det hogd ut en grav med en kant til å legge lokk over. Utsikten fra gravstedet var meget betagende.

Dagen etter ble en dag preget både av sorg og glede. Vi var så mange at vi kjørte i to biler sørover til Halabja. Jeg kjørte bil sammen med begge sønnene til Karwan, Sabah filmet, og bak rattet satt Azad. For å forstå kurdernes lidelser var det viktig å få førstehånds kjennskap til deres historie, og da kommer man ikke utenom det som inntraff i Halabja 16. mars 1988. I byen Halabja er det reist et minnesmerke som forteller hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, da flyvåpenet til Saddam Hussein bombet byen med kjemiske våpen, hvor mer enn 5 000 mennesker døde umiddelbart og 10 000 har måttet leve med skader de pådro seg eller som har dødd av skadene i ettertid. Det var en sterk opplevelse å se bildene, og samtidig også vite at dette bare var en hendelse i en lang rekke, de fleste fikk vi i vesten aldri høre om da de ikke kunne dokumenteres. I Halabja slapp journalister til, idet det var i nabolandet Irans interesse at dette ble gjort kjent.

Senere samme dag besøkte vi grenseområdet mot Iran. Vi kjørte til Biyarra og Tawella. I Tawella kjørte vi forbi en moské hvor jeg ble forklart at soldater fra gruppen Ansar al Islam (mullah Krekar’s gruppe) hadde gravd opp lokale hellige menn og spredd deres knokler for vær og vind, med budskap om at det var galt å valfarte til deres graver. I Tawella opplevde vi også å se en velstelt lund med trær, valnøtt-trær. De sto nakne i påvente at våren skulle nå dem. Øverst i dalen sto vi på en steinvoll som markerte grensen til Iran. Grensen ble visstnok flyttet lenger inn på irakisk område omkring 1975, tidligere hadde den fulgt fjellkammen over. Arbeidere, som vi så blande mørtel nede i byen, kom visstnok fra andre siden av grensen, der arbeidsforholdene var magrere. Kurderne selv regner dette området for å være samme land. Dette er også hjertet av Hawraman-provinsen, og regnes for å inneholde de mest opprinnelige elementer i kurdernes kulturarv. På iransk side er også stedet hvor Zarathustra ble født. I Tawella fikk jeg på nært hold se en skomaker i arbeid, og jeg er i dag i besittelse av et par fantastisk gode klasj derfra, takket være Karwan.

25. mars markerte 2 års dagen for amerikanernes angrep på Baghdad. På denne dagen fikk jeg besøkt Trude Falch i hennes hjem i Suleymaniya. Hun er leder av Norsk Folkehjelp’s kontor der. Norsk Folkehjelp sysselsetter om lag 220 til 280 personer, hvorav halvparten arbeider med minerydding. De øvrige arbeider blant annet med folkerettslige spørsmål. Av Trude fikk jeg svar på spørsmål knyttet opp mot den andre mål jeg hadde med reisen, om hvorvidt tiden var moden til å sette i gang arbeid med å starte opp arbeidstakerorganisasjoner, og da spesielt i offentlig sektor. Trude kunne fortelle at de i Norsk Folkehjelp har fremmet organisasjonstanken blant deres egne ansatte, og at de ansattes fagforening har fått erfaring i å fremme lønnskrav fra arbeiderne. Imidlertid er det et stykke fra virkeligheten i landet for øvrig. Norsk Folkehjelp er visstnok en av få organisasjoner som ikke har trukket seg ut av Kurdistan, og som ser behovet til tilstedeværelse fortsatt er stort.

Det nærmeste jeg kom til en faglig arbeidstakerorganisasjon var den til lærerne. De er organisert i Teachers’ Union i Baghdad. Her er det pliktig medlemsskap, og organisasjonen ledes visstnok av en arbeidsgiverrepresentant, den irakiske viseutdanningsministeren. Hvis dette er tilfelle, kan man forstå hvorfor alle jeg snakket med hadde en lunken holdning til organisasjonstanken. Når det gjaldt offentlig sektor for øvrig i Suleymaniya var det vanlig at offentlig arbeid ble finansiert gjennom prosjekter, og innleid arbeidskraft hadde arbeid inntil prosjektet ble avsluttet, eller man slapp opp for midler. Under slike omstendigheter var det vanskelig for arbeidere å organisere seg, og det ble hevdet at arbeidere som gjorde det risikerte å bli erstattet av arbeidsledige, som det var mange av. Et annet moment som dukket opp i samtalene jeg hadde med folk var at korrupsjon så ut til å være utbredt i det ledende sjiktet i den offentlige sektor, og en del arbeid som det ble bevilget midler til ikke ble utført. Dette kan være tilfelle, og her har man en oppgave å innføre revisjonsrutiner som på en effektiv måte vil redusere misbruk av midler.

Fortsatt på den 25. mars kjørte Mohammed oss til Hazar Merd (de tusen huler) i fjellet vest for Suleymaniya. Etter en lang klatretur opp fikk vi glede av en fantastisk utsikt østover. Den største hulen var svært romslig og høyt under taket. Nord for denne var nok en huleåpning, og etter sigende strakte denne hulen seg flere hundre meter innover i fjellet. Ved disse hulene ble beinrester etter et neanderthal menneske funnet. Disse beinrester ble fraktet til det arkeologiske muséet i Baghdad.

26. mars, lørdag, var 1. skoledag etter ferien, og vi besøkte ”Astrid Lindgren-prosjektet” for andre gang. Vi besøkte også en vanlig grunnskole ved siden av, slik at jeg fikk et sammenligningsgrunnlag. Deretter møtte jeg en lokal partimann i kommuneadministrasjonen. Dette møte hadde betydning for å få skjøte på et område som en framtidig skoleutvidelse hang på. Vi drøftet også muligheten til å få gjennomført en dugnad rundt skolen for å bedre miljøet for barna. Senere samme dag besøkte jeg det andre skoleprosjektet til KOMAK, en skole i Dalalan nord for Raniye. Vi fikk se barna i deres klasserom, sett en utstilling i vestibylen til skolen, og fikk også her delta på et personalmøte. Helt til slutt samme dag deltok jeg i et møte med skolesjefen i Raniye.

Besøkene i skolene viste meg hvor nødvendig prosjektene til KOMAK er. I skolene i Kurdistan er situasjonen slik at lite er forandret etter regimeskiftet, annet enn at portretter av Saddam Hussein er fjernet. Skolebarna får riktignok en skolesekk av myndighetene i landet, og bærer et identitetskort rundt halsen. Men de er passive deltakere i undervisningssituasjonen, og det er begrenset hva de lærer i en slik situasjon. Lærebøkene er uforandret gjennom årene, og noen setninger en mann i veikanten lirte av seg illustrerer dette. Han sa gjennom bilvinduet: ”Do you need sugar? How much sugar do you need?” De som da satt i baksetet brast ut i latter, og jeg fikk forklaringen etterpå. Mannen hadde skjønt at jeg var utenlandsk, og noen setninger fra engelsk-boka var alt han husket fra det språket, så det lirte han av seg for at jeg skulle føle meg som hjemme. Ikke bare at lærebøkene er uforandret. Metodene i undervisningen må fornyes, og kan fornyes. Lærerne i de to prosjekt-skolene viser at lærerne vil, bare de kan bli instruert. Fornyelsesviljen er til stede. På begge personalmøtene ble jeg stilt spørsmål om hvordan lærere kan drive inkluderende undervisning. Jeg sa at man må regne barna som mennesker i utvikling, og at man må bygge på de positive verdier man finner i det enkelte barn. Det er ingen lett vei å gå, men lærerne må finne tid til å utveksle erfaringer mellom seg, og hjelpe hverandre framover.

Dagen etter ble jeg kjørt opp til grensen ved Zakho av min venn Tassin. Dette bragte meg til slutten på min reise til Kurdistan. I tillegg til mine gode venner i Kurdistan, og de mange vennlige ansikter til mennesker jeg møtte, vil jeg huske noen av naturens kjemper som jeg så: Pira Magrun, Sara, Kiwarash og Asos, samt på himmelen over: mangi chuar da (fullmånen).

Einar Korsberg