SAMARBEIDSPARTNERE I SEATTLE

- Reiseberetning III, ved Einar Korsberg

Uwajimaya er et senter vi besøkte i Seattle. Under opplæringsøktens første dag fikk vi anledning til å gå i samlet flokk for å spise lunsj der. Dette stedet besto av flere skranker med matretter fra ulike asiatiske land, og en felles kafeteria hvor man kunne sitte og spise det man hadde bestilt. Det var rimelig, og noe for enhver smak. Senere gikk vi tilbake til Uwajimaya for å utforske andre butikker der, bl.a. en velutrustet japansk bokhandel og en kinesisk tebutikk.

Partnerne til Committee for Children kan sammenlignes med Uwajimaya. De representerer ulike kulturer, men samarbeider om å tilby åndelig føde til mulige mottakere. Når man har fordøyet det man har valgt, kan man komme tilbake til CFC for å utforske andre tilbud som finnes der. CFC er like avhengig av oss, som vi er av dem. Deres tilbud er basert på et verdigrunnlag som vi har til felles.

Søndag 16. oktober innledet en 3 dagers samling av de internasjonale partnere til CFC. I tillegg rettet ledelsen i CFC oppmerksomheten mot sin egen organisasjon ved at alle ansatte, om lag 85 personer, ble oppfordret til å ta del i arrangementet. På denne første dagen presenterte alle partnerne sine lands respektive innsatser. Partnerne ble gruppert i panel, 3 til 4 ad gangen, og alle fikk 10 minutter til å framføre det vesentligste. Her besto forarbeidet i at alle hadde levert inn svar på forskjellige power- point spørsmål som var sendt pr. e-post til alle deltakerne. Shamam og jeg fant det nødvendig å bearbeide materialet nok en gang dagene forut for presentasjonen, og stakkars Andrew Tomko i CFC mottok siste versjon samme morgen som vi skulle legge fram vår informasjon.

Til venstre ser vi samme bildet, midtpartiet er forstørret, og legg merke til at vi hadde med et bordflagg, som vi senere over- rakte til Committee for Children.

Shamam leverte en utmerket presentasjon, og senere vil trolig KOMAK få mulighet til å se denne og andre begivenheter vi var med på under oppholdet i Seattle, idet CFC hadde en mann som filmet det hele, nemlig Preben.

På ettermiddagen denne første dagen spaserte vi til fergekaia, og tok fergen over til andre siden av sundet, til Bainbridge Island. Her ble vi møtt av en skolebuss som kjørte oss til et villmarkssenter, Islandwood på 1020 mål, som var bygget opp i et skogsområde på øya. Innledningsvis ble vi forklart at alle materialer til bygningene var enten resirkulerte materialer, eller tømmer fra området som ble ryddet der bygningene skulle settes opp. 3 000 barn årlig fra skolene i Seattle kommer ut til øya på en fire dagers visitt. Det første de opplever er at det finnes ingen gatelys eller annen utendørs belysning. Mange har aldri opplevd et opphold vekk fra byens larm og lys. Programmene, som byens 4. til 6. klassinger får oppleve, rommer alt fra å utforske naturen med viten-skapelige metoder og dypere forståelse for miljøspørsmål til praktiske idéer om innføring av ny teknologi og utprøving av kunstneriske ferdigheter.

Deretter ble vi delt inn i grupper, og vår gruppe fulgte lederen for senteret, Ben Klasky. Han viste fram en av bygningene som barn overnatter i, med sovesaler og peisestue med modell i taket av både ørnereir og fiskeørn i flukt. Vi gikk en rundtur på stier i området, og over en hengebro, for så å stoppe ved en grøft som viste at geologer hadde avdekket at lag i grunnen beveget seg i ulike retninger. Vi stoppet også ved en oppdemmet sjø som utgjorde en interessant biotop. Da vi igjen nærmet oss utgangspunktet, stoppet vi ved et drivhus hvor et forsøk med rensing av kloakkslam til rent vann ble vist fram. Til slutt stanset vi i mottakelseshallen, hvor en modell av villmarkssenteret var stilt ut, og med et auditorium innredet av representanter for urbefolkningen. Etter omvisningen var det mottakelse, middag og festlig samvær i spisesalen til senteret. Deretter presenterte nasjonene sanger og sangleker til allmenn munterhet. Vår "sang" ble skrevet i all hast natten før etter en kjent amerikansk folkemelodi "Tom Dooley", og ble populær: "Hengaw be hengaw, Ole."

Mandag 17. oktober hadde som overordnet tema å utforske pedagogikken rundt sosial-emosjonell læring. (Dagen før var tema: Å finne våre røtter – å dele våre visjoner.) Åpningen var ved Sheryl Harmer og Bridgid Normand, forskere ved CFC, som tok for seg hvordan man kan anvende ”Steg for Steg” pedagogikken til å fremme læring på tvers av faggrensene. Deretter var det duket for andre forskere, først Maurice Elias, CASEL og Rutgers universitet i New Jersey, som via datalink holdt et interessant foredrag. Etter ham fulgte Greg Tuke, som representerte iEARN (International Education Network), og som viste fram modeller på teknologiske virkemidler for å fremme globale samband som skoler har tatt i bruk. Karen Kodama, rektor ved John Stanford International School i Seattle, holdt et interessant foredrag om læremiljøet i et multikulturelt miljø hvor man bygger på de gode muligheter som byr seg.

Denne ettermiddagen fikk vi alle en omvisning av kontorer og lag- erbygningen til CFC. Underveis kom vi forbi en malt gris, og fikk historien om hvordan griser ble symbol for Seattle. Grisen på bildet var en av mange som ble auksjonert bort. De ble laget i

glassfiber, og deretter malt av skoleelever. Grisen som CFC fikk tilslaget på var malt av elevene ved Spruce Street School, og viser et varmt hode (sola?) hvor man kan steke egg på snuten.

Kroppen er dekket av havet, med fartøyer og alle slags fisk, og en orca (spekkhugger) som bryter overflaten.

På veggen bak var det en plansje som viste de andre grisene i serien.Det må også bemerkes at utsmykningen i foajéen i første etasje var laget av resirkulerte materialer, det ene bildet av korker og det andre av registreringsskilt for kjøretøyer.

Etter omvisningen kom et av høydepunktene, en mot- takelse full av overraskelser.

Til denne mottakelse skulle vi alle bidra med mat eller drikke fra landene vi representerte. Karwan hadde sendt med oss en kostbarhet fra Kurdistan, hele 6 kilo med ”Mannah from heaven”, som introduksjons-skiltet sa. Og det ble en umiddelbar suksess !!

Underholdningen kom i form av barn fra John Stanford-skolen, et sangkor som fremførte sang, samtidig som de beveget hendene. Og dette skulle vi lære, ta del i. Lett var det ikke, men moro var det. Deretter fikk de spise og drikke, og se en DVD som Preben i CFC hadde laget, basert på det materiale som landene hadde sendt inn – og Kurdistan var med !!

Tirsdag 18. oktober var siste dag av samlingen for de internasjonale partnere. Tema var: Hva virker, og under hvilke forhold? Hva leser vi i dagens forskningsresultater, og hvilke kjernespørsmål stiller vi for framtidig forskning?

Jill Novacek, CFC direktør for forskning og evaluering, innledet. Deretter ble ordet ført videre av Jim Vetter, programdirektør for Open Circle, Wellesley College i Massachusetts. Han pekte på at når programmet først plukkes ned fra hyllen og tas i bruk, må det nødvendigvis gjennomgå en viss rutinemessig vedlikehold.

Forskningspanelene delte med oss andre sine resultater: Andreas Schick fra universitetet i Heidelberg, Tyskland, fortalte om evalueringsarbeidet rundt Faustlos, og Eva Gajdosova og Gabriela Herenyiova fra Slovakia la fram forskningsresultater rundt deres pilotprosjekt i ”Steg for Steg”. Ingrid Holsen, universitetet i Bergen la fram evaluering av norske resultater. I andre økt fortalte Torill Larsen, også universitetet i Bergen, om evaluering av rektorers og læreres implementering av ”Steg for steg” ved 4 barneskoler i Norge. Jill Novacek la fram forskningsresultater på en undersøkelse blant skoler som bruker programmet i USA og Canada.

Samlingen ble rundet av ved at Claudia Glaze stilte spørsmål til forsamlingen om hva som hadde vært nyttig/mindre nyttig. Det ble også reist spørsmål hvorvidt neste samling skulle holdes i Seattle, eller i et av partnerlandene. Mulighetene er åpne, både med hensyn til om det skal holdes årlig eller annenhvert år, og også om det skal knyttes opp til et annet arrangement. Vilnius, hovedstaden i Litauen, ble nevnt som mulighet for neste arrangement.

Shamam Muradrasoli og jeg selv, vi reiste hjem til våre skandinaviske land neste dag. Vi måtte spørre to av våre medpassasjerer om de ville bytte, slik at vi kunne sitte sammen – og utrolig nok, den ene av disse to hadde vært ved huset vi overnattet i, hos Joan Duffell, og hentet en eske med ting som han skulle bringe til Joan’s sønn i Skottland. Vi så ham ikke da, for esken ble satt utenfor huset. Men han snakket med sin sidemann, og jeg hørte at han skulle til Skottland. Da kunne jeg ikke dy meg, jeg måtte spørre ham. Verden er ikke stor!!

En stor takk til Committee for Children, og spesielt til menneskene bak fasaden for arbeidet de gjør, og til Joan og Dennis Duffell for deres store gjestfrihet.

Med dette avslutter jeg mine 3 reisebrev fra Seattle.

Einar Korsberg