KURDISK FRAMSTØT I SEATTLE

- Reiseberetning II, ved Einar Korsberg

I 1979 så Committee for Children dagens lys da en gruppe mennesker, ledet av Jennifer James, forsto at samfunnet hadde behov for å opprette en strategi mot vold, og i særdeleshet seksuell vold, utøvet mot barn. Dette lyspunktet fant sted i byen Seattle, på USA’s Stillehavskyst i vest. Det første programmet som CFC laget var nettopp for å hjelpe barn til å forstå, og også kunne gi dem et hjelpemiddel mot, seksuell trakassering og annen vold som de måtte bli utsatt for. Det var viktig at noen satte søkelyset på dette fenomenet som mange visste om, men som få torde å snakke om.

Årene deretter utviklet menneskene i CFC et apparat som fikk deres organisasjon til å framstå som en foregangsvirksomhet på flere viktige områder. I 1989 ble ”the Second Step” programmet lansert som et spennende program – og også en fornuftig modell – for å hjelpe barn til å sette navn på alle følelser, å kunne identifisere hvilke følelser de hadde under bestemte situasjoner, og å kunne mestre sine følelser slik at de kunne løse problemer mellom seg selv og andre barn på en slik måte at konfliktsituasjoner slapp å bli uoverkommelig store.

Vi ble delaktige i en enestående opplevelse, på et symposium arrangert fredag 14. oktober, hvor både: -

• Jennifer James, som grunnla Committee for Children,

• og et lokalsamfunn i startgropen for et tverrfaglig samarbeid for å fremme sosialemosjonell læringsstrategier

kom sammen i en skjønn forening for å skape nye muligheter for å utvikle barnesinn – og også voksnes sinn – til å utvikle seg til harmoniske individer, som i stedet for å skape konflikt – skaper fred.

Den første foredragsholder satte tonen: Dr. John Gottman. Han er en internasjonalt anerkjent forsker som arbeider innenfor emnene emosjoner, fysiologi og kommunikasjon, har skrevet flere fagbøker. Tema som han valgte å innlede med var hvordan man fremmer utviklingen til et emosjonelt intellektuelt barn (Raising an emotionally intelligent child). Han boblet over av ekte entusiasme, og dro veksler må menge års erfaringer innenfor området. Mange skoler har brukt hans kunnskaper for å løse knuter som oppstår etter mobbing der skolen har feilet i sin innsats i å nøste opp og hjelpe offeret på riktig vis, og hvor barnet har tatt sitt eget liv i ren desperasjon. Deltakerne følte seg virkelig grepet når han la fram et eksempel på en slik historie som skjedde i nærmiljøet noen år tidligere, og hvor skolens ledelse følte seg avmektige og forsto ikke hvordan de skulle forklare ovenfor sjokkerte medelever, foreldre og personale på hvilken måte de skulle handle for å ta lærdom av det som hadde skjedd, og at de da hadde tilkalt John Gottman for å få hans hjelp.

Dr. John Gottman, en internasjonalt anerkjent forsker, satte tonen for symposiet.

Senere på dagen delte arrangørene deltakerne inn i flere grupper som representerte ulike fagområder, som for eksempel skole, helse og internasjonalt samarbeid. Dette siste område var tenkt at CFC partnerne satt i et panel på et podium og presenterte ovenfor publikum hvordan man arbeidet i sine respektive land for å hjelpe skolebarn til å forstå følelser, å mestre sinne og frustrasjoner og å løse adferdsvansker som oppstår i kjølvannet til mobbing. De øvrige CFC partnerne fordelte seg på de øvrige gruppene. Jeg ble informert om at jeg skulle bare besvare spørsmål fra publikum, men til min store overraskelse ble dette glemt og også jeg fikk 10 minutter til å gi informasjon om hvor Kurdistan står i dag.

Her er deltakerne i internasjonalt panel samlet: Joan Duffell, panel moderator står ved talerstolen; deretter Lone Gregersen, Danmark; Jan-Erik Ruud, Norge; Björn Gislason, Sverige; prof Akira Nakamoto, Japan; Dr. Andreas Schick, Tyskland; Zydre Arlauskaite, Litauen; Einar Korsberg, Kurdistan; Eva Gajdosova, PhD., Slovakia; Alan Groocock, Storbritannia.

Dagen ble avrundet med en cocktail mottakelse hvor vi benyttet anledningen til å sirkulere og snakke med de øvrige møtedeltakerne for, om mulig, å vinne sympati og nye venner for pilotprosjektet vi skal igangsette i Kurdistan. Dette kontaktnettet, om vi opprettholder forbindelsen, kan bli verdifullt for KOMAK’s arbeid om noen år.

Dagen etter var lørdag, og satt av til en byvandring i Seattle, og hvor Joan skulle være vår guide. Vi startet ved Summerfield Apartments, hotellet hvor flere av møtedeltakerne bodde. Byen Seattle opplever jordskjelv fra tid til annen, og det siste var i år 2000, og den eldste delen av sentrum, hvor også CFC har sine kontorer, fikk skader. Seattle er en moderne by med god infrastruktur, bl.a. et godt offentlig transportsystem. Vi besøkte byens bibliotek, en interessant arkitektonisk bygning med et omfattende arkiv bygget i mange etasjer rundt en sentral søyle. Her opplevde vi også å høre et eventyr ”Why kings and queens don’t wear crowns” fortalt av Norges prinsesse, Märtha Louise, som var på besøk samtidig med oss. Auditoriet var fylt til siste plass av små ”prinsesser”, som sammen med sine foreldre lyttet til eventyret.

Shamam Muradrasoli, KOMAK’s leder, på byvandring i bortgjemte blomsterhager i Seattle

Senere denne dag holdt Joan en stor mottakelse i sitt eget hjem for alle internasjonale gjester og ledelsen i Committee for Children. Vi undret og gledet oss over den store arbeidskapasitet og dyktighet Joan utviste her og i andre sammenhenger under vårt besøk.