"DOINA" SERVERT I SEATTLE

- Reiseberetning ved Einar Korsberg

Reisen til Seattle 10. oktober 2005 var et viktig ledd i KOMAK’s forberedelser til å ta i bruk programmet ”Steg for steg”, et anerkjent pedagogisk program som er utviklet av Committee for Children i byen Seattle, på USA’s Stillehavskyst i vest.

Hva er da ”Steg for steg”? På engelsk heter det ”Second Step”, på svensk ”Stegvis” og på kurdisk ”Hengaw be hengaw”. KOMAK ble kjent med programmet da det brukes i stor utstrekning både i norsk og svensk skole. Programmet er skapt for å hjelpe barn å vise, forstå og mestre sine egne følelser og å sette barn i stand til å strekke hånden ut til medelever slik at de sammen kan bygge et godt miljø i og utenfor klasserommet. Forklart på en annen måte så er dette et pensum utviklet for alle klassetrinn i grunnskolen, og for barnehager, for å hindre at barn bruker fysisk og/eller psykisk vold for å løse konflikter.

I april i år fikk KOMAK til et møte med to i ledelsen av Committee for Children, som da var på forretningsreise i Europa. De var ledsaget av to representanter for Nasjonalforeningen for Folkehelsen, som har utviklet den norske versjonen som de markedsfører, og lærer opp lærere til å bruke, i Norge. På dette møte ble vi enige om en avtale hvor KOMAK skal få mulighet til å tre inn som en fullverdig partner. Vi vil få alt materiell tilsendt vederlagsfritt, og vi tar på oss ansvaret å oversette materiellet fra den engelskspråklige 3. versjon til kurdisk (sorani). Videre skal vi administrere og kjøre et pilotprosjekt ved to skoler i Kurdistan, forsøksvis over en periode på 5 år. I tillegg forplikter vi oss til å lære opp trenere, som igjen skal lære opp lærerne som skal bruke programmet på sine respektive klassetrinn. Pilotprosjektet skal fortløpende evalueres.

I august deltok styret i svenske KOMAK, sammen med Karwan Aref fra norske KOMAK, i en opplæring for lærere som Gislason & Löwenborg arrangerte i ”Stegvis”, det svenskspråklige programmet. Programmet har blitt vist fram for de kurdiske lærere som har vært på opplæringsbesøk i svenske og norske skoler, og de er entusiastiske i tanken på å kunne lære, og deretter ta i bruk ”Hengaw be hengaw”.

Og dette bringer oss tilbake til formålet med reisen til Seattle. Mitt reisefølge var Shamam Muradrasoli, vår sjarmerende leder i svenske KOMAK. Vi møttes på Schiphol flyplassen i Amsterdam, og fløy sammen over havet til Nord Amerika, til Seattle. Vi ble innkvartert privat, hos Joan Cole Duffell, direktør for markedsføring og samfunnsorientert utdanning. Vi var i alt 4 gjester med Alan (Storbritannia) og Andreas (Tyskland), 5 når Alan’s hustru ankom et par dager før konferansen var over. Andre partnere var enten gjester hos andre direktører eller ansatte i CFC, eller de bodde i et leilighetshotell sentralt i byen.

Vi ankom midt på dagen den 10. oktober, og ble hentet av Joan. Vi ble enige med Joan om at vi satte pris på å kunne vandre rundt i byen inntil hun var ferdig med arbeidet den dagen. Mannen hennes, Denny, hadde invitert Joan ut på middag da denne dagen var en merkedag, og vi hadde ønske om å legge oss tidlig, da denne dagen var blitt forlenget med 9 timer grunnet tidsforskjellen med Europa. Shamam og jeg spiste en bedre kinesisk middag et par kvartaler unna Joan’s hjem, men maten var så rikelig at vi hadde kunnet delt på en porsjon. Vi fikk restene med oss hjem, og de ble til restmiddag noen dager senere.

Committee for Children hadde invitert oss til en to-dagers opplæringsøkt, som startet grytidlig dagen etter. Her lærte vi hvordan vi skal lære opp lærere som brukere av programmet. Vi ble ”master trainers”, som det heter så fint på engelsk. Med materiellet, som består av en solid ringperm med grundig innføring i arbeidet, og 4 videofilmer til støtte, skal vi kunne mestre kunsten å lære opp andre brukere. Denne opplæringen var vederlagsfritt for oss, da det inngikk som et ledd i det øvrige programmet (11. og 12. oktober).

Og Shamam overrasket med å koke suppe på då – doina – som hun serverte oss etter en la-a-a-a-a-ng første dag på skolebenken. Og vi likte det, koste oss med maten. Det var vel gjerne den kvelden jeg uttalte at jeg følte meg som 1 million dollars, der jeg lå og skuet opp mot stjernehimmelen i Joan’s utendørs boblebad.

Torsdag 13. oktober ble det arrangert skolebesøk så vi kunne se hvordan Second step ble praktisert i skolen. Vi hadde 2 valgmuligheter, innenbys eller utenbys. Vi valgte sistnevnte idet vi også fikk mulighet til å se en skole som var bygget på reservatland for urbefolkningen. Skolen lå om lag 5 mil nord for Seattle, ved kysten, og het Tulalip. Vi fikk en uforglemmelig mottakelse av både voksne og barn, og vi besøkte flere klasser. Selv fikk jeg oppleve Second step i en 3. klasse og i en barnehageklasse, og morsmålsundervisning (Lushootseed) i nok en barne-hageklasse og i en 5. klasse. Til slutt kom en av barnehageklassene inn og sang for oss alle. En liten pjokk var overbevist om at han hadde sett Shamam tidligere, og at hun tilhørte hans folk, så vakker som hun var.

Rektor ved skolen tilhørte selv urbefolkningen, var fra Nez Perce folket i Idaho. Reuben, en rådgiver ved skolen, var nytilsatt, og utgjorde allerede en solid støtte i samfunnet. Det glapp ut av en av lærerne at hans bestefar var Chief Dan George, en markant skikkelse, miljøforkjemper og filosof, i British Columbia, nord for grensen. Disse to tok oss med på en rundtur til samfunnshuset og viste og forklarte sider ved deres kultur. Dette var helt utenom programmet, og vi satte stor pris på dette.